Muang Ngoi

Veien videre vestover folger askammene gjennom landskapet. Antagelig er den anlagt slik for a redusere flomproblemer i regntiden. Veien gjor kun et dykk ned dalstrokene for passere sma byer og storre elver. Deretter klatrer veien igjen opp til furuskogen i hoyden, hvor utsikten er imponerende i alle retninger. Det er knapt trafikk pa denne veien; i lopet av en dag passerer jeg nesten like mange landsbyer som biler. Her og der er det varme kilder. Noen jenter vinker mens de vasker seg i elva. Sannsynligvis turens flotteste strekning.

Noen barn leker pa veien i utkanten av en landsby. En av dem oppdager meg, stirrer i et par sekunder for han trekker slutningen: farlig! Uten en advarsel til sine kamerater, stryker han direkte til skogs. Vennene hans ser forbauset etter ham, snur seg skremt omkring og oppdager meg. Uten betenkningstid legger ogsa de beina pa nakken og forsvinner. Det er pa hoy tid a barbere seg.

Morket faller pa, men det er ingen storre landsbyer i sikte. I det siste dagslyset sitter en familie under styltehuset sitt. Far spinner, mor farger trader og dotrene vever. De er like ved a huse en sliten syklist, men sa dukker et skilt opp. "Hin Tang: En arkeologisk severdighet. To tusen ar gammel gravplass". Kan ogsa benyttes som campingplass - folk holder seg unna slike steder om natten, og det er neppe noen religiose begivenheter der na, selv om det er fullmane. Mens jeg saumfarer gravlunden for fire flate kvadratmeter, faller en bla og hvit edderkopp ned pa jakka. Jeg skvetter, men kommer pa at det jo er slanger - og ikke edderkopper - jeg er redd for. Teltet er faktisk ikke muggent nar det passes ut etter et ar, men pluggene lar jeg ligge litt til - det kan vare miner blant likene i bakken.

Neste natt sover jeg i et skur. Ei dame som driver butikk i skuret legger handflatene mot kinnet, og jeg nikker. Damen peker mot et foto av en mann og stryker tommelen over halsen. Antar at det betyr at mannen hennes er dod, sa jeg kan sove i sengen hans. Nar jeg gnir hendene i mot ansiktet, peker damen mot en tonne vann ved veien foran skuret. Personlig hygiene er ingen privatsak her i traktene. Men ingen later til a bry seg - alle er opptatt med sine egne gjoremal. Noen damer bretter blader som skal bli nytt tak - slike stra- eller bladtak ma skiftes etter fem til sju ar. Noen unge jenter banker bambusstammer flate og fletter dem til lettvegger. Noen barn kaster noen snurrebasser gjennom lufta. Voksne menn spiller botcha. En vettskremt hone loper over veien med en kat hane etter seg.

Nar kvelden kommer, kler damen av seg blusen. Sa snur hun ryggen til og tar av seg bh'en. Nar hun begynner a losne pa det sorte skjortet med et fargerikt monster nederst, lurer jeg pa hvordan jeg kan oppklare eventuelle tegnsprakforvirringer. Hun drar skjortet til opp under armene og knyter det under halsen - damen skal vaske seg. For senere pa natten stopper en lastebil utenfor. Elskeren hennes; det er ganske lydt i et slikt skur.

"Har du noensinne provd a holde kjeft i tjueen dager?", spor Crissie. "Nei, det tror jeg ikke jeg hadde klart. Jeg snakker med meg selv pa sykkelen hver dag". Den tydelige tyske aksenten til tross, Crissie jobber som engelsklarer i hovedstaden Vientiane. Egentlig er hun turist som meg, men trives sa bra i Laos at hun underviser for a forlenge oppholdet. "Sa hvorfor matte du holde kjeft i tre uker?". "Jeg ville lare yoga i et tempel. Og det tar tre uker a lare om alle punktene i kroppen. Men jeg holdt ikke ut med stillheten". Etter tolv dager matte hun kaste inn handkledet. "Sa hvorfor provde du?". "Har du sett de som kommer ut fra et opphold i templer? Har du sett den sinnsroen de kommer ut med?". Hun har et poeng; munker og turister er i hver sin ende av skalaen for stress. Kanskje er syklingen min meditasjon; pa landeveien far jeg tid til a tenke over stort og smatt. Spesielt her i Laos. Den mentale overgangen fra stressende Vietnam tok over en uke. "La oss drikke litt brennevin!", utbryter Crissie idet vi passerer et vanningshull pa vei tilbake til gjestgiveriet etter et besok i en grotte. Sinnsroen er satt pa baten. Damen som driver brakkebaren setter en olflaske fyllt med hjemmebrent pa bordet. Vi drikker den opp. "Du Paul, bestill en flaske til! Og noen sigaretter!". Joss! Et stykke ned i den andre olflaska med hjemmebrent virker det mer fornuftig a spille fotballvolley med gutta i gata. Det gar ikke likere enn at jeg sparker den harde plastballen i nesa sa den blor. Vel tilbake i brakkebaren er Crissie godt i gang med tredje flaska hjemmebrent. Tempelstudier ma vare en temmelig toff skole.

Toff er i hvertfall Paul. Amerikaneren ser ut som den siste cowboy i sin rutete skjorte, bredbremmede hatt og larstovler. Og kanskje er han det - han har passet sytti ar. Det skrangler i gebisset nar han spiser, han er tunghort og haret ser ut som han har farget selv. Forovrig er ikke Paul som pensjonister flest. "Fire hundre kubikk", sier han og peker mot blankpusset chopper. Den har han kjort fra sitt hjem i Kambodia. "Hvorfor bor du der?", spor jeg. "Jeg ble lei av alle andre steder". Men helst tror jeg Paul gjemmer seg. Ikke uten grunn. "Jeg har vart gift ti ganger. Sist pa Filipinene", forteller han og legger til noe jeg antar er grunnen til like mange skillsmisser. "Og jeg har hatt ett hundre og femti kjarester. Tenk det, hadde jeg vart foruten, sa hadde jeg vart mangemillionar idag. Det hadde jeg jommen vart...".

Paul er pa sykkelferie sammen med Texas Ted og en engelskmann som heter Craigh. Vi setter fra oss syklene og drar sammen i en lang bat opp elva Nam Ou til en landsby som heter Muang Ngoi. Texas Ted forteller at han driver et entreprenorfirma i Kambodia, hvor Craigh er ansatt som altmuligmann. "Jeg setter Craigh til a gjore det som kambodierne ikke kan", forteller Ted ifort orange cap og T-skjorte med reklame for Laos eneste bryggeri. "Og hva er det kambodierne ikke kan gjore?". "De kan ikke gjore noenting riktig!", skyter Craigh inn, for han blir sittende urorlig og stirre ut i lufta. "Faen, du skulle ha sett den veien vi kjorte hit!", sier Ted. Han snakker mer enn de to andre til sammen. "Den var sa darlig at ... Craigh, hvor darlig var veien?". Craigh er ogsa Teds verbale handlanger. "Den var sa darlig", beskriver han pa Yorkshiredialekt, "at hvis du sier at den var darlig, sa ville det var et kompliment!". Sa stirrer han ubevegelig ut i lufta igjen. "Ja! Sa darlig var den!", ler Ted. "Hvorfor bor dere i Kambodia?", spor jeg. "Jeg ble forelsket i ei jente der for atte ar siden", forklarer Ted. Craigh sier ingenting - jeg tror han helst bor er knarken er billigst.

I det sola gar ned, bader vi i elva. Det vil si, Paul bader ikke. Han tar aldri av seg stovlene, selv ikke inne i husene til folk. "Det hores ikke like toft ut a do med flipp-flappene pa", er forklaringen hans. "Ser du den baten der?", spor Ted og nikker mot en kano som kommer nedover elva i skumringen. Jeg ser den. "Ser du de plastikkposene i mellom mennene i baten?". Jeg ser posene. "Det er opium", pastar Ted. "Men ikke dom dem for det. De er fattige bonder, og bruker ikke den dritten sjal". Vieniane Times skrev forleden at Laos var verdens tredje storste produsent av opium. "Men la meg gi deg et helserad: Ikke fortell dette til noen. Hvis de vet at du vet, blir de nodt til a drepe deg".

Paul har vart nar pa a bli drept i Asia for. "Sa du deltok i Vietnamkrigen?", spor jeg etter dukkerten. "Pho, den krigen der var for kjerringer! Jeg sloss i koreakrigen!". Han far vann pa molla. "Jeg var sersjant, og gikk alltid forst nar vi marsjerte pa to eller tre geledd. Vi jagde nordkoreanerne nordover som skremte kyllinger. Men sa intervenerte kineserne. Vi traff dem pa et sted som dette. Nede ved en elv. Og pa asen pa andre siden var det svart av kinesiske soldater. To hundre og femti tusen! Faen, kan du tenke deg! En kvart million, mann! Og vi var kun tre og et halvt tusen marinesoldater. Kun fem hundre av oss klarte a komme oss tilbake i live...". Han stirrer taus opp mot asen pa andre siden av elva. "Hvordan kom du fra det?". Jeg henter ham tilbake fra 1953. "Jeg slo ned en offiser. Satte gevarkolben opp i snyteskaftet pa ham!". "En kineser eller nordkoreaner?". "En amerikansk loyntnant. Han var en idiot. Klarte ikke a lede troppen skikkelig". "Hva skjedde sa?". "Jeg ble overfort til en avdeling for vedlikehold av biler". Siden har han vart mekaniker, noe som forklarer hans blankpussede motorsykkel.

Klokka fire om morgenen synes alle landsbyens haner at det er pa tide a imponere honene. En time senere slar munkene i tempelet pa stortromma. Sa jeg star likegodt opp, og det gjor tydligvis resten av landsbyens innbyggere ogsa. I finstasen kneler de pa en rekke langs veien. Like etter kommer en prosesjon av atte munker innsurret orange toystykker. Den eldste forst, den yngste sist. De knelende gir en klump klebrig ris til hver munk. Til gjengjeld synger de glattbarberte munkene en sang, mens giverne heller en kopp te over veien av hardtrampet jord. Hun som eier huset vi bor i, plasserer risklumpene som ble til overs pa toppen av to ueksploderte bomber som tjener som portal til huset. Noen sma fugler lar seg ikke be to ganger.

"Ga ned til elva. Alle vasker klarne der", sier Uon som driver gjestgiveriet vi bor pa, nar jeg spor etter en botte til a vaske klar. Klarne blir ikke rene av det, men de lukter i det minste vaskepulver. Naturligvis kunne noen andre vaske klarne mine, men de er sa skitne at det ville vare bade ufint og flaut. Nede ved elva er fire jenter igang med hardhendt klesvask. Klarne bankes og vries sa det er rart sommen holder. De kniser av at en mann ma vaske klar. Eller kanskje av klarne mine? "Tji-hi! Han har hull i sokkene ogsa!".

Etter a ha tatt farvel med motorsykkelgjengen, gar drar jeg lenger inn i fjellheimen. Stien gar over marker hvor rishosten omsider er over. Etterhvert blir skogen sa tett at eneste farbare vei er a ga i elven. Pa ettermiddagen kommer jeg til en landsby. Hele landsbyen med dens hus av bambus, blader og stylter, er gjerdet inn. Her finnes ogsa et spisested. "Jeg har brukt tre ar pa a bygge denne restauranten", forteller Gel, en mann pa min alder. Jeg kan ikke helt se hvordan det kan ta tre ar a fore opp et straskur pa stylter, men tidsrommet innkluderte kanskje ogsa finansieringen av prosjektet. Engelsk larte han av a snakke med turister i Muang Ngoi, men turistene larte ham ikke a skrive. "Kanskje du kunne vare sa vennlig a skrive menyen?", spor han. Denne restauranten er for dyr for landsbyens innbyggere, den er myntet pa turister. "Snart vil mange turister finne veien hit!", spar han optimistisk, mens jeg lurer pa om det er meningen at alle menyer i Laos skrivet pa morsom engelsk. Mens jeg skriver, forteller han at faren hans er den eldste munken i tempelet i Muang Ngoi. Og det var ogsa der at Gel tilbragte sin obligatoriske tid som munk. "Hvor lenge var du munk? Ett ar?". "Elleve dager. Sa stakk jeg av". "Var ikke laren om Buddhisme interessant?". "Jo, forsavidt. Men vi fikk jo nesten ingenting a spise". Larene og armene hans er minst like store som mine; han har baret alt vann, brus og ol inn hit selv. En slik mann trenger mye mat. "Vi fikk frokost klokka sju. Og lunsj klokka elleve. Og det var alt! Kun ris og bambusskudd. Kanskje en kylling en gang i mellom". Dermed falt det naturlig a apne restaurant.